Filmteam fra Bergen drar til Uganda

Nå er det nøyaktig 4 dager siden flyet vårt landet i Uganda, og kultursjokket er erfart og vi kan endelige senke skuldrene og nyte tilværelsen. Vi sitter i skrivende stund på en flott restaurant i hovedstaden Kampala. Dagene i Kampala har vært utrolig - av hele ordets betydning. Men det var ikke før vi nådde Nsumba barnehjem at jeg med ett følte meg overveldet. Men, overveldet av hva, og hvorfor? Jeg vet ikke. En varm følelse. De som kjenner meg vet at jeg ikke er personen som gråter, og i hvert fall ikke i offentlighet, men under møte med barna kom det en liten tåre.
Vi var så heldig at vi fikk dele ut de mange brevene som kom fra fotballaget Vadmyra. Spent ble én og én ropt opp, og dette ble fort etterfulgt av latter, smil og glede. At jentene storkoste seg er det ingen tvil om. Men innimellom all latteren fant vi også noen få jenter med tårer i øynene ... fantastiske jenter med fantastisk karisma.
Plutselig var det en jente som tok sjansen og kastet seg spontant foran kamera (de er ikke kamera-sky!) «I want to say hi to my best friend in Norway, Susanne!» Øynene til jentene lyste nok en gang opp for fullt. De kunne jo hilse. Dette startet en foss av koselige hilser til Norge. Jentene ventet tålmodig i tur og orden, og alle fikk hilse. Noen nøyet seg ikke med bare en hilsen, men stilte seg tilbake i køen, for å føye til enda mer. Jeg kunne ikke annet enn å smile stort, får det var som jeg skulle gjort det selv. Vi filmet helt til batterier våres gikk tom for strøm, og tro du meg, hadde vi hatt evig med batteri-tid hadde vi stått der enda. Jeg kan ikke si annet enn at vi er utrolig heldige. Slike stunder kommer en til å huske resten av livet, og best av alt, vi kan dele det med alle som ønsker å oppleve det samme.